Jeg liker å bli engasjert!

Gjør dere og?

 

Jeg er et følelsesstyrt menneske. Av og til(neida, jeg er sånn nesten hele tiden) lar jeg meg rive med, og det er sikkert derfor jeg liker det så godt. Det som er moro, er at det er sånn på alle arenaer i livet.

Jeg lar meg engasjere av musikk, kunst, arbeid, idrett, mat, mennesker og…… jeg tror jeg kunne ramset opp i evighet. Det er deilig å la god musikk krype under huden, eller et maleri «snakke» til meg. Jeg synes det er berusende å se gode idrettsprestasjoner, eller å møte mennesker som har noe spesielt å by på.

Til gjengjeld så klarer jeg å være himmelropende uinteressert om noe ikke engasjerer meg.

Flat og intetsigende musikk, kunst uten dimensjoner, likegyldige mennesker(de kan forresten engasjere meg en del!) eller idrettsutøvere som bare «er med».

Men, og her er det forsøksvise poenget, jeg tror jeg er blitt en bedre diplomat med årene! Det er ikke bare udelt positivt. Av og til føler man seg litt for adaptiv.

 Jeg misunner folk som klarer å være seg selv, i alle fall tilsynelatende, hundre prosent. Det virker forlokkende å bare kunne kjøre på i eget spor, uten tanke for andre. Blåse av andre som prøver å si at det du gjør bør korrigeres. Det er kanskje denne typen mennesker som har satt mest spor etter seg?

 Men jeg, jeg er meg selv! En engasjert og følelsesstyrt figur, med diplomatiske tendenser. Kanskje det at jeg etter hvert har blitt så voksen, gjør at jeg bare blir mer meg selv?

Hmm..

Det ble visst en kvasipsykologisk betraktning på en søndag morgen. Og for den som lurte, nei jeg er ikke, eller har ikke på lenge, vært påvirket av noen slag kjemiske stimuli. Det er bare eget hode som snakker. Kanskje jeg er mer meg  selv en jeg tro?

 

Men uansett ønsker jeg dere som tar dere bryet med å lese helt hit en aldeles fortreffelig og engasjert søndag!