lørdag 24. november 2012

Hva er DIN må situasjon?

Jeg har den senere tiden gjentatte ganger tenkt den tanken. Kanskje for at jeg er sånn cirka halvveis i livet. Kanskje bare for at jeg har tatt meg tid til å tenke det. Årsaken er jeg ikke sikker på, men det jeg er ganske sikker på, er at jeg ikke er alene. Eller i alle fall burde ikke være det. Vi MÅ betale på alt vi har skaffet oss av jordisk gods. Vi MÅ stille opp på hint og datt, fordi det forventes. Vi stiller oss selv i situasjoner der vi MÅ, gang på gang.

 

HVA er årsaken til at vi gjør det vi gjør? Drives vi av vår egen vilje og indre motivasjon, eller lar vi ytre påvirkninger ta valgene for oss? Jeg kan bare svare for meg selv. Du må nesten lukke øynene, og titte innover å se etter egne svar.

 

Det jeg er ganske sikker på, er at de som klarer å se sin egen drøm, og følger den, føler seg mer som seg selv. I alle fall mer enn den som ikke gjør det. Det å følge en drøm kan kanskje i mange tilfeller være både slitsomt og isolerende, men tenk følelsen av å lykkes med din egen drøm og din egen kurs! Det er verdt mange kroner det!

 

Og her er vel en stor del av utfordringen. Vi bruker feil måleenhet på suksess. Når graden av suksess automatisk måles i mammon, blir det så innmari smalt. Like fordømt så krummer vi nakken, og går på, igjen og igjen.

 

Det er vel kanskje strengt tatt bare en årsak? Mennesket er vel bare et flokkdyr innerst inne?

 

Så for denne helgen, og for framtiden. Vær den i flokken som går din egen vei.

 

God helg J

søndag 18. november 2012

Jeg liker å bli engasjert!

Gjør dere og?

 

Jeg er et følelsesstyrt menneske. Av og til(neida, jeg er sånn nesten hele tiden) lar jeg meg rive med, og det er sikkert derfor jeg liker det så godt. Det som er moro, er at det er sånn på alle arenaer i livet.

Jeg lar meg engasjere av musikk, kunst, arbeid, idrett, mat, mennesker og…… jeg tror jeg kunne ramset opp i evighet. Det er deilig å la god musikk krype under huden, eller et maleri «snakke» til meg. Jeg synes det er berusende å se gode idrettsprestasjoner, eller å møte mennesker som har noe spesielt å by på.

Til gjengjeld så klarer jeg å være himmelropende uinteressert om noe ikke engasjerer meg.

Flat og intetsigende musikk, kunst uten dimensjoner, likegyldige mennesker(de kan forresten engasjere meg en del!) eller idrettsutøvere som bare «er med».

Men, og her er det forsøksvise poenget, jeg tror jeg er blitt en bedre diplomat med årene! Det er ikke bare udelt positivt. Av og til føler man seg litt for adaptiv.

 Jeg misunner folk som klarer å være seg selv, i alle fall tilsynelatende, hundre prosent. Det virker forlokkende å bare kunne kjøre på i eget spor, uten tanke for andre. Blåse av andre som prøver å si at det du gjør bør korrigeres. Det er kanskje denne typen mennesker som har satt mest spor etter seg?

 Men jeg, jeg er meg selv! En engasjert og følelsesstyrt figur, med diplomatiske tendenser. Kanskje det at jeg etter hvert har blitt så voksen, gjør at jeg bare blir mer meg selv?

Hmm..

Det ble visst en kvasipsykologisk betraktning på en søndag morgen. Og for den som lurte, nei jeg er ikke, eller har ikke på lenge, vært påvirket av noen slag kjemiske stimuli. Det er bare eget hode som snakker. Kanskje jeg er mer meg  selv en jeg tro?

 

Men uansett ønsker jeg dere som tar dere bryet med å lese helt hit en aldeles fortreffelig og engasjert søndag!