De store hjertene!

Når jeg skriver dette, er det delvis med henblikk på de siste dagers hendelser her i Trøndelag, men handler om alle de store hjertene rundt oss.

 

Jeg starter med et lite hjertesukk. Et sukk over all elendigheten vi blir bombardert med hver dag. Over alt det skumle som omgir oss, som gjør at noen og en hver lurer på hva fremtiden vil bringe oss. Kriminalitet, vold, mulige miljøkatastrofer, press i økonomi og arbeidsliv. En del mennesker, spesielt eldre, liker å raljere over ungdommen. At de har det så enkelt, nei du skulle ha sett hvor vanskelig det var før! Mange ting var sikkert tyngre før, men de som kommer etter oss blir bombardert med krav, forventninger og krigstyper i media hele tiden!

 

Vi overveldes av fordervelse og elendighet, men så, så er de der. De store hjertene! Når det blir tøffe tak. De som sier at det er en selvfølge at de hjalp til, at de gjorde som de gjorde. At to tenåringsjenter løp fra hus til hus i Lærdal. At naboer og familier i Flatanger hjalp hverandre, og forsøkte å redde det som kunne reddes. At bønder brukte det de hadde av utstyr og vilje, for å hjelpe til med slukking. Eller de som synes det er en god ide å kjøre gravemaskinen sin rett ut i ei flomstor elv, for å redde verdier og samfunn. Alle disse uten snev av tanke for egen vinning. Mange av dem med det vi som sitter i sofaen lett kan kalle underutviklet evne til konsekvensanalyse!

 

Løft blikket og se deg rundt, og legg merke til alt det gode som blir gjort. Noen som hjelper en gammel dame som har falt. Eller som sier hei, og ser et menneske som trenger å bli sett. Eller som er frivillig i en eller annen organisasjon, og henter deg på fjellet om du brekker et ben. Eller leter etter noen du bryr deg om når de har blitt borte. Eller besøker noen som ikke har noen som kommer på besøk. Eller……….

 

Jeg kunne holde på, lenge! De er mange som bruker av sin fritid for at andre skal ha det litt bedre.

De er mine hverdagshelter, og jeg blir rett som det er rørt til både klump i halsen, og tårer av dem!

 

De er de store hjertene! Det bor et i deg og, ta det fram!

Oppdal - bøgda mi!

Jeg innrømmer det gjerne, Oppdal er bøgda mi, bøgda over aille bøgde. Bøgda i mitt hjerte. Alt fra det litt reserverte lynnet, til den gudbenådede naturen.

 Det er derfor det gjør så innmari vondt å se at den seigpines til falitt. Min oppfatning er at den seigpines av mange aktørers frykt for at andre skal lykkes. Det være seg alt fra ondsinnet sladder og rykter, satt ut og næret av enkeltpersoner, næringslivsaktører som er livredd for å ikke få alt selv, politiske personer som ikke klarer å skille hattene sin, politiske organ som ikke har evnet å se framover og et byråkrati som holder igjen der de skulle ha sagt kjør på!

 Det skal sies at jeg ikke påberoper meg å sitte på noen form for fasit, men det er innlysende at det er gjort mye for å holde tilbake potensialet naturen i Oppdal gir oss. Jeg flyttet ut for mange år siden, og ser det hele på avstand.

 Jeg minnes min grønne ungdom, da vi stod i kø foran nattklubben på Nor, eller puben på samme sted, eller i Hovd-Inn eller på Turisten. Nå er de i prinsippet borte alle tre. Noen godtet seg da Hovd-inn brant, og syntes kanskje det var til pass for Leif Otto. Han var kanskje en bajas på enkelte måter, og gikk kanskje av og til utenom A4 rammen. Men han turte Leif Otto, det skal han ha. Noen satt sikkert på sin høye hest, da Nor fikk problemer med belegget, for det hadde de vel skjønt for lenge siden at det ikke kom til å gå!

 Og heri ligger et sykdomstegn som må tas på alvor!

Det skrikes opp om at Wenaas bare vil melke penger ut av det han har investert i. Og det er vel i og for seg riktig. Han vil vel ha avkastning på pengene han investerer. Han kunne jo ha satt pengene i banken, i stedet for å prøve å få bedrifter på Oppdal til å tjene penger. Det er bare det at det har blitt jobbet usystematisk over lang tid i Oppdal, for å få til det som skjer nå. Den brilliante løsningen med to heiskort er et godt eksempel på det.

 Det er på høy tid at folkevalgte, administrasjon og private aktører går SAMMEN om å gjøre Oppdal mer attraktivt for turister! Det har vært en solklar overkapasitet av varme senger lenge, og det blir ikke gjort noe for å fylle dem. Det har vært tilnærmet null markedsføring av Oppdal som destinasjon. Om noen vil arrestere meg på det, er det greit, men om noen har gjort markedsføringsfremstøt, har de lyktes alt for dårlig. Turismen i Oppdal har blitt en stor klynge med hytter. Det er vel og bra, men vi trenger også den dynamikken som mangfold i tilbud gir. Vi trenger at drivere av skiheisene, eiere og drivere av overnattingsteder, andre næringslivsaktører, den politiske ledelsen og administrasjonen kommer sammen og tenker sammen. Og framover! Hvis ikke er jeg redd det blir enda verre. Vi trenger at innbyggerne i bygda tørr å se høyere opp og lengre fram, enn de selv tror de klarer. Vi trenger å være stolte, og vi har all grunn. Vi har så mange flinke folk, og vi har så mye å tilby i naturen, på ski, sykkel og til fots. Vi må glede oss over vår nestes suksess, og bidra til den, for gjennom det kan vi gjenta suksessen. Og vi må brette opp ermene i motgang og løfte sammen.  

 Kan noen være så snill å ta et skikkelig nakketak, og skape visjoner for bøgda mi?

Den nye folkesykdommen!

Jeg tror vi er i ferd med å utvikle en ny folkesykdom. Den er snikende og usynlig, selv om verten til svineriet er stor og høylytt. En del av oss eksponerer seg bevisst, men langt de fleste blir bare fanget i en malstrøm som likner en epidemi. Revet med og feiet av sted uten å oppfatte hva som skjedde. Og før vi aner det er vi infisert, og selv blitt en smittekilde.  

Symptomene er små fysiske rykninger i de øvre ekstremitetene, som av og til kan gå over i fekting med armene, samt kortere eller lengre øyeblikk av bortfall av bevissthet. De aller fleste som er smittet er nok dessverre ikke klar over det selv. Sykdommen har med ujevne mellomrom kraftig spredning, og utbruddene har, ikke så sjelden pandemiske dimensjoner. Den tradisjonelle medisinen står som maktesløse vitner, og kjemper det som ser ut til å være en fåfengt kamp.

Det finnes heldigvis noe man selv kan gjøre for å redusere smittefaren. Og her kommer noen enkle råd:

-          Vask ørene

-          Om du bruker briller, sørg for at glassene er rene, og med riktig styrke

-          Om du ikke bruker briller, er det viktig å vaske søvn ut av øynene

-          Gjennom trening, koble storehjernen til fingrene

 

Folkesykdommen jeg snakker om, er selvfølgelig sanseløs trykking på liker og deleknapper på, for eksempel facebook!

Vi deler statuser om hunder, menner, kvinner og barn som er blitt borte, eller funnet, om biler eller ting som er stjålet. Om «faktasaker» som i beste fall er mer eller mindre alvorlige fordreininger av virkeligheten. Sprer det som den eneste sannhet. Uten noen som helst tanke om å finne ut hva som virkelig er sant.

Det vises helt tydelig at vi mister alle slags hemninger når vi kommer på nettet, i tillegg tar vi oss ikke to sekunder til å finne ut av sannhetsgehalten i det vi sprer videre. På denne måten er vi med på å spre eder og galle, uten tanke for at det kan sitte noen der ute som det faktisk går utover. Noen som urettmessig blir svertet og dratt ned i søla. Noen som blir lei seg for at det blir spredd usannheter om dem. Som blir så hardt rammet at de helt alvorlig vurderer å avslutte livet, fordi de vet at det aldri forsvinner fra nettet, og vil henge over dem for all tid. Samme hvor renvasket de blir for det de blir beskyldt for.

Noen har til og med tatt seg jobb i like- og delebransjen. Journalister har gjort livet uutholdelig for enkeltpersoner, ved å «like og dele» ting de ikke har tatt seg bryet, eller tiden til sjekke sannhetsinnholdet av. For eksempel ambulansesjåfør Erik Schjenken, beskyldt for å ha etterlatt en mann ute av stand til å ta vare på seg selv, av rasistiske årsaker. Eller kirurg Ratislav Kunda, som ble beskyldt for å operere, omtrent etter innfallsmetoden. I begge sakene er det dømt i fordel for de to. (ref. http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/To-dommer--n-trist-lardom-3166221.html#.UXuIaMI4U5s )Som retten kommer frem til har ingen av dem gjort noe klanderverdig. Begge har i et enkelttilfelle hver, kanskje vært uheldige i en faglig vurdering. Men er det nok til at vi skal plage livet av folk!

 Svaret er NEI!

Mitt poeng på en lørdags morgen er: Tenk deg om før du leker journalist, og er med å spre usannheter, opplysninger noen ikke vil skal komme ut, eller ondsinnede rykter.

 

Jeg vil sitere en av mine favorittlyriker, Arnulf Øverland:

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!

 

Jeg håper dere alle har en feiende flott lørdag!

Endelig må de reise!

Nå blir vi kvitt dem! De slynglene av noen barn, som har gjort noe så utilgivelig som å bli tatt med til Norge som bittesmå, eller blitt født her. De har til og med lært seg norsk, for noen er det faktisk det eneste språket de kan skikkelig. Opp til flere av dem har lurt seg inn i samfunnet, og fått venner og sånt.

 

De straffes nå for at:

a)      Norske myndigheter ikke har et godt nok system for å tilbakeføre flyktninger som har fått endelig avslag på sin søknad om opphold.

b)      Saken til foreldrene har vært så uklare, eller har av andre grunner drøyd ut i tid, slik at de har slått rot her.

Det kan sikkert være andre grunner også, men jeg er så enkel at jeg ikke kommer på noen. Begge grunnene jeg nevner, er grunner barna ikke har mulighet til å gjøre noe med.

 

Norge er landet som er best å bo i, har best økonomi og slår oss på brystet med vår nestekjærlighet og forståelse. Vi har ratifisert både barnekonvensjonen og menneskerettighetserklæring, så vidt jeg vet. Men velger allikevel elegant å se bort fra den svakeste part i saken, fordi foreldrene prøvde å få seg et bedre liv, et sted det var trygt for barna. Et sted der de kunne skape et bedre liv.

 

Min oppfatning er nemlig at de jeg har møtt, som har kommet hit, vil skape et bedre liv for seg og sine. Mange av dem har kommet innom meg og spurt etter jobb.

 

Så velger mange å raljere over at de er overrepresentert hos NAV og alt det der, men er det så rart? Jeg har selv vært vitne til ansettelsesprosesser der alle med rart navn automatisk gikk i søpla. Drit i kvalifikasjoner. Det er jo håpløst å si hva vedkommende heter!

Dette var forresten et bittelite, men relevant sidespor.

 

Om vi hopper noen tiår tilbake i tid, dro mange nordmenn til Sverige for å få seg jobb. Det var ikke nok her i Norge. Snurrer vi klokka enda lengre bak, reiste nordmenn i bøtter og spann til USA. I en periode på litt over førti år, rundt forrige århundreskift, dro nesten 550000 nordmenn til USA. I en tid, da den norske befolkningen var mellom 1,5 og 2,5 millioner mennesker. Flesteparten bosatte seg permanent. Og det er jo stas å snakke om slekta fra «junaiten», er det ikke?

Tygg litt på tallet 550000. Det er hele Oslos befolkning i dag! Skal vi overføre det til dagens tall, vil det si at alle bosatt i Oslo, Stavanger Bergen og Trondheim samt noen slenger fra rundt om kring dro samtidig!

 

Vi er meg noen deilige dobbeltmoralister!

 

Enten får vi ordnet systemene, slik at de som vil hit kan få et raskt svar. Så de enten kan begynne å bidra i samfunnet vårt. Eller må dra hjem der det er riktig.

 

Eller så får vi bare ta vare på menneskene som kommer hit, med de fordeler og ulemper det medfører!

 

God Jul!

Hva er DIN må situasjon?

Jeg har den senere tiden gjentatte ganger tenkt den tanken. Kanskje for at jeg er sånn cirka halvveis i livet. Kanskje bare for at jeg har tatt meg tid til å tenke det. Årsaken er jeg ikke sikker på, men det jeg er ganske sikker på, er at jeg ikke er alene. Eller i alle fall burde ikke være det. Vi MÅ betale på alt vi har skaffet oss av jordisk gods. Vi MÅ stille opp på hint og datt, fordi det forventes. Vi stiller oss selv i situasjoner der vi MÅ, gang på gang.

 

HVA er årsaken til at vi gjør det vi gjør? Drives vi av vår egen vilje og indre motivasjon, eller lar vi ytre påvirkninger ta valgene for oss? Jeg kan bare svare for meg selv. Du må nesten lukke øynene, og titte innover å se etter egne svar.

 

Det jeg er ganske sikker på, er at de som klarer å se sin egen drøm, og følger den, føler seg mer som seg selv. I alle fall mer enn den som ikke gjør det. Det å følge en drøm kan kanskje i mange tilfeller være både slitsomt og isolerende, men tenk følelsen av å lykkes med din egen drøm og din egen kurs! Det er verdt mange kroner det!

 

Og her er vel en stor del av utfordringen. Vi bruker feil måleenhet på suksess. Når graden av suksess automatisk måles i mammon, blir det så innmari smalt. Like fordømt så krummer vi nakken, og går på, igjen og igjen.

 

Det er vel kanskje strengt tatt bare en årsak? Mennesket er vel bare et flokkdyr innerst inne?

 

Så for denne helgen, og for framtiden. Vær den i flokken som går din egen vei.

 

God helg J

Jeg liker å bli engasjert!

Gjør dere og?

 

Jeg er et følelsesstyrt menneske. Av og til(neida, jeg er sånn nesten hele tiden) lar jeg meg rive med, og det er sikkert derfor jeg liker det så godt. Det som er moro, er at det er sånn på alle arenaer i livet.

Jeg lar meg engasjere av musikk, kunst, arbeid, idrett, mat, mennesker og…… jeg tror jeg kunne ramset opp i evighet. Det er deilig å la god musikk krype under huden, eller et maleri «snakke» til meg. Jeg synes det er berusende å se gode idrettsprestasjoner, eller å møte mennesker som har noe spesielt å by på.

Til gjengjeld så klarer jeg å være himmelropende uinteressert om noe ikke engasjerer meg.

Flat og intetsigende musikk, kunst uten dimensjoner, likegyldige mennesker(de kan forresten engasjere meg en del!) eller idrettsutøvere som bare «er med».

Men, og her er det forsøksvise poenget, jeg tror jeg er blitt en bedre diplomat med årene! Det er ikke bare udelt positivt. Av og til føler man seg litt for adaptiv.

 Jeg misunner folk som klarer å være seg selv, i alle fall tilsynelatende, hundre prosent. Det virker forlokkende å bare kunne kjøre på i eget spor, uten tanke for andre. Blåse av andre som prøver å si at det du gjør bør korrigeres. Det er kanskje denne typen mennesker som har satt mest spor etter seg?

 Men jeg, jeg er meg selv! En engasjert og følelsesstyrt figur, med diplomatiske tendenser. Kanskje det at jeg etter hvert har blitt så voksen, gjør at jeg bare blir mer meg selv?

Hmm..

Det ble visst en kvasipsykologisk betraktning på en søndag morgen. Og for den som lurte, nei jeg er ikke, eller har ikke på lenge, vært påvirket av noen slag kjemiske stimuli. Det er bare eget hode som snakker. Kanskje jeg er mer meg  selv en jeg tro?

 

Men uansett ønsker jeg dere som tar dere bryet med å lese helt hit en aldeles fortreffelig og engasjert søndag!

 

TV aksjon??

Akkurat nå lurer jeg på en ting. Hvorfor skal vi ha en tv aksjon for at amnesty skal jobbe for homofile? For at gutter og menn skal få fly rundt med knekk i håndleddet, stivpynta? For at jenter og damer skal tråkke rundt som sånn to tonns dieseldrevne, i feltstøvler og flanelskjorte? Holde hender med noen som ser ut akkurat som dem selv? Kanskje de til og med nusser så jeg må se det!

Fra der jeg sitter er det en absurd greie å vie en hel tv aksjon til! For meg er det helt innlysende at en slik aksjon skulle være fullstendig unødvendig! I mitt hode er det å være homofil fullkomment naturlig. Nå har ikke jeg levd i mer en 41 år(jo litt da), men jeg har aldri opplevd å bli antastet av en mann. Ergo er det ingen homofile menn som har vært rundt meg som har vært plagsomme for meg. Det KAN være for at jeg er alt for lite atraktiv, ELLER så kan det være for at homofile også er helt vanlige mennesker, med normal folkeskikk og sosiale antenner som virker?

Det forundrer meg derfor at noen skal føle seg truet av andre sin seksuelle legning. Så vidt jeg har klart å bringe på det rene, er det ikke smittsomt. Her snakker jeg av egen erfaring. Jeg har nemlig klemt opptil flere homofile! Og dessuten syntes jeg nabojenta var ganske søt da jeg var liten, og likte godt å leke kyss, klapp og klem. Forresten kan det hende det er hun som har smittet meg! Jeg har alltid vært veldig glad i damer! Nå har det vært bare en dame, riktignok, de siste 21 åra, men det er nå trivelig å titte.

Den eneste naturlige forklaringen jeg kan se er at de som føler seg truet, eller hva det nå er, må være veldig usikre på seg selv? Kanskje neste års tv aksjon skal gå til arbeid for disse? "TV aksjon for Norsk Førstehjelps arbeid for usikre mennesker over hele verden"?

God helg :)